Det er noe helt spesielt med lyden av en banjo som klinger i sommerkvelden, blandet med feletoner og flerstemt sang. Jeg snakker selvfølgelig om bluegrass! Denne amerikanske folkemusikksjangeren har virkelig funnet et varmt hjem her i Norge, og det merkes spesielt godt på festivalfronten. Fra små, intime samlinger til større arrangementer, ser vi en tydelig økende interesse for bluegrass. Det er en spennende tid der amerikansk tradisjon møter norsk spilleglede og skaper noe helt unikt.

Fra nisje til nasjonal scene: Bluegrassens reise i Norge

Bluegrass har kanskje ikke alltid vært allemannseie i Norge, men den har hatt sine dedikerte tilhengere og pionerer lenge. Vi kan jo tenke tilbake på band som Christiania Fusel & Blaagress på 70-tallet, og senere har band som The Holstein Bluegrass Boys bidratt til å holde liv i sjangeren. Det som startet som en interesse for noen få entusiaster, har gradvis vokst seg sterkere. Jeg husker selv hvordan det føltes som en liten, men utrolig engasjert, gjeng som møttes på de tidlige festivalene. Mye av æren for dagens blomstrende scene ligger hos nettopp disse ildsjelene som nektet å la musikken stilne.

Veksten har vært tydelig, spesielt det siste tiåret. Allerede i 2005 kunne Risør Bluegrass Festival melde om hele åtte nye band som hadde meldt sin ankomst, mange inspirert av tidligere festivalbesøk. Dette viser kraften som ligger i slike samlingspunkter. En av de mest rørende historiene er jo nettopp fra Risør, da festivalen sto i fare for å legges ned. Men som grunnlegger Dagfinn Pedersen sa det: «Den ville rett og slett ikke dø». Engasjerte deltakere fra bluegrasscampen stiftet organisasjonen «Strenger i Gress» og sørget for at festivalen lever videre. Denne typen dedikasjon og fellesskapsfølelse er selve hjertet i det norske bluegrassmiljøet.

Festivalene som drivkraft: Mer enn bare musikk

Festivalene er utvilsomt de viktigste arenaene for bluegrass i Norge. Risør Bluegrassfestival, som har holdt det gående siden 2001, er en bauta i miljøet, en årlig tradisjon for mange. Nå har Strenger i Gress Bluegrass festival, som viderefører arven fra Risør, etablert seg som den største i landet. Det som slår meg gang på gang når jeg besøker disse festivalene, er den utrolig varme og inkluderende atmosfæren. Det handler like mye om fellesskapet som om musikken på scenen. Her møtes gamle venner og nye fjes, forent av kjærligheten til de akustiske strengene.

Det som virkelig gjør disse festivalene unike, er fokuset på deltakelse og læring. Det er ikke bare konserter – det er workshops i alle bluegrassinstrumentene, det er band labs der man lærer å spille sammen, og ikke minst: de uformelle jamsessionene som oppstår spontant utover kveldene og natten. Jeg har selv sittet i utallige slike jams, og det er der magien virkelig skjer – når erfarne musikere spiller side om side med nybegynnere, og alle lærer av hverandre. Strenger i Gress har også en populær åpen scene, som gir en fantastisk mulighet for ferske talenter til å prøve seg foran et lydhørt publikum. Dette fokuset på å bygge miljøet nedenfra er utrolig viktig.

Og la oss ikke glemme omgivelsene! Risør med sin sørlandsidyll og Strenger i Gress ved vakre Tyrifjorden, kun en times tid fra Oslo – rammene er med på å skape den spesielle stemningen. Tilgjengeligheten, med muligheter for både innendørs overnatting og teltliv, gjør at festivalene favner bredt. Det er noe med å våkne til lyden av en banjo i det fjerne, klare for en ny dag med musikk og hyggelig samvær.

Norske strenger på verdensscenen: Kvalitet og anerkjennelse

Det er ingen tvil om at nivået på norsk bluegrass er høyt. Det kanskje aller tydeligste beviset på dette er suksessen til Hayde Bluegrass Orchestra. Tenk det – et norsk band som klatrer høyt på Billboards bluegrassliste i USA, blir nominert til og vinner priser på den prestisjetunge International Bluegrass Music Awards (IBMA)! Det er rett og slett imponerende og viser at norsk bluegrass holder internasjonal klasse. Deres evne til å fange essensen av tradisjonen, samtidig som de har sitt eget særpreg, har tydeligvis truffet en nerve langt utenfor Norges grenser.

Hayde Bluegrass Orchestras enorme popularitet på YouTube, med millioner av avspillinger og en stor følgerskare spesielt i USA, viser også hvordan digitale plattformer har åpnet dører for norsk musikk internasjonalt. Men det er ikke bare Hayde som markerer seg. Vi ser stadig nye, spennende band dukke opp. Band som Blue Tram i Oslo, som beskriver seg som byens ferskeste bluegrassband og henter inspirasjon fra moderne amerikanske artister, og Kortreist Økumenisk Bluegrass Band fra Kristiansand, er eksempler på den levende og aktive scenen vi har i Norge i dag. Det spirer og gror i bluegrass-Norge!

Utvider horisonten: Bluegrass i nye former

Noe av det som gjør den norske scenen så spennende, er viljen til å utforske og utfordre sjangergrensene. Bluegrass er ikke bare tradisjonell «high lonesome sound». Vi ser band som Open String Department, med musikere fra jazzmiljøet i Trondheim, som elegant blander bluegrass-instrumentering og -følelse med jazzens improvisatoriske frihet. Slike prosjekter tilfører ny energi og viser at bluegrass er en levende sjanger i stadig utvikling, også her hjemme.

Appellen til bluegrass ser også ut til å utvides til nye publikumsgrupper. At Silje Sirnes Winje ga ut barneplaten «Kykkelykkelig» i bluegrass-stil, inspirert av norske bluegrassband, er et sjarmerende eksempel på dette (Source). Tenk å kunne introdusere den smittende energien i bluegrass for de aller minste! Samtidig ser vi et sterkt engasjement på grasrotnivå, med faste bluegrass jams i Oslo som samler musikere og entusiaster jevnlig. Og med organisasjoner som Norsk Americana Forum som jobber for å fremme sjangere som inkluderer bluegrass, bygges det også viktige støttestrukturer rundt musikken.

Lyden av fellesskap: Hvorfor bluegrass treffer en nerve i Norge

Så hvorfor har bluegrass fått så godt fotfeste akkurat her i Norge? Jeg tror det handler om flere ting. Kanskje kjenner vi igjen noe fra vår egen folkemusikktradisjon i de akustiske klangene og de ofte melankolske, men også livsbejaende, tekstene. Det er noe ærlig og ekte ved bluegrass som appellerer. For meg handler det mye om fellesskapet – den uformelle stemningen, gleden ved å spille sammen, og den tette kontakten mellom musikere og publikum som man ofte finner på mindre festivaler.

Uansett årsak, er det tydelig at bluegrass-trenden på norske musikkfestivaler er mer enn et blaff. Den drives av dyktige musikere, dedikerte arrangører og et stadig voksende, entusiastisk publikum. Scenen er levende, inkluderende og full av spilleglede. Mitt beste råd? Ta turen til en bluegrassfestival eller en jam session neste gang du har sjansen. Opplev den unike stemningen, lytt til musikken, og kanskje plukker du opp et instrument selv? Jeg kan nesten garantere at du vil bli hekta, akkurat som meg. Fremtiden for norsk bluegrass ser lys ut – og den låter fantastisk!